Arbeidene til Lisbeth Norshus er uvanlige, selv om hun jobber i en modernistisk og abstrakt tradisjon, det som er mest uvanlig er hennes materiale og det er filt; disse filt-bildene har et forelegg, og det er et maleri av den belgiske kunstneren René Magritte og bildet heter det samme som Norshus’ arbeider: «Rommet som lytter». Dette er et veldig kjent maleri av Magritte, og det er et helt grønt kjempe-eple som rekker fra gulvet til taket og erobrer mye av rommet; hva det er som lytter i dette rommet med kjempe-eplet det vet ikke jeg, det er ikke sikkert at noen vet det, men både dette maleriet og arbeidene til Lisbeth Norshus passer til den gamle greske tenkeren Heraklits fragment nummer 123: «Naturen elsker å dekke seg til», og med en liten vri blir det: «Kunstverket elsker å dekke seg til.»
Sekvens 2, bilde 2, som hun kaller ett av sine arbeider; og ordet ‘sekvens’ kommer fra kirkelatin og betyr ‘følge’ eller ‘sammenlign’, og i Store norske leksikon står det «eller av bilder som til sammen utgjør en scene»; men altså sekvens 2, bilde 2, har en scene som er rammet inn av et mørkt stoff, rett og slett som en ramme, og innrammet er det mye lysegrått, samt flere fasonger som det er vondt å si hva kan være, eller minne om; hos Norshus er det mange ‘svake’ paralleller, men midt i filt-bildet, i alle de flotte fargene, overgangen til en diagonal strek, og denne streken minner om en del av et filt-eple og inne i dette filt-eplet er det en mindre rund form, nesten som en knapp, liksom på innsiden av et øre, eller det som lytter, eller tenker, for den tyske og omstridte filosofen Martin Heidegger skriver om å tenke med ørene, som om det skal utvide synets domene, eller avlaste det.
Tonen eller den grå fargen, og det litt mer rødaktige i sekvens 2, bilde 2, er virkelig nydelig, og svært behagelig å se på, det er nesten som den ber om å bli tatt på, akkurat som et eple ber om å bli tatt i og spist, men ikke Magrittes eple, heller ikke filt-eplet til Norshus; det skal ikke spises, bare beføles, og strykes medhårs.
Sekvens 2, bilde 1 er helt anderledes enn sekvens 2, bilde 2; her har rommet krympet og det som var ovalt, rundformet, har blitt til en firkant med bunnen og taket som en trakt; tonen i filten er svært vakker, med flotte og milde farger over det hele; det gjelder alle arbeidene i denne sekvensen; det er noe svært skjørt, liksom det hvert øyeblikk kan forsvinne som bortblåst støv, om enn det er mye firkant her, så er skyggen av et rundt omriss bak firkanten og snitter over trakten og under; denne runde formen er også hårete; det er noe rart på innsiden av dette arbeidet, som i sekvens 2, bilde 2; små underlige figurer, børsteorm-lignende, som sett i et litt svakt og møkkete mikroskop; alt ved Norshus’ arbeider drar inn svake paralleller, kanskje det er det som dette lyttende rom-øret lytter etter, hvis ikke tenker på; hva minner det minst om og ikke mest om; det meste her minner ikke om noen ting; det er ikke sant; Norshus jobber i en stor og krevende tradisjon, nemlig modernismen; det er hennes materiale som er uvanlig, men det uvanlige materialet fremmaner et uttrykk med svake paralleller.
Det er en italiensk filosof: Gianni Vattimo, som i forlengelsen av Heidegger og Nietzsche skriver om det ‘å tenke svakt’, og dermed kunne si noe dypere om kunst; han hadde Gadamer som lærer, som igjen var en av Heideggers studenter, og da er det hermeneutikken som danner, tror jeg, grunnen under det ‘å tenke svakt’; Vattimo er også en politisk tenker og opererer med begreper som ‘kommunistisk hermeneutikk’; men det å tenke i rommet, eller det å lytte i rommet, hva blir det, liksom et verdens-øre, et eple-øre som lytter etter verdens svake paralleller og dens svake tenkning.
Sekvens 2, bilde 6 er også dominert av et kvadrat, eller som en boks med en rund gjenstand så vidt synlig inne i boksen; halve bildet, eller arbeidet, er grønt, mens resten er svakt rødt, og inne i boksen er det synlig en mørk topp av noe som er rundt; det gjennomførte motivet her er den runde formen; eplet og det som er firkantet; så kommer det som er helt enestående merkelig, og det er filten og de fargene filten har.
Den snåle kasseformen som virker å gå innover, går også samtidig utover, som et møbiusbånd; snudd og ikke-snudd; den runde og mørke skyggen av, ja, hva da, som er inne i kassa, virker å ha en hals, og skuldre, det kan se ut som silhuetten til et menneske, lyttende inn i kassa; det er enda en skygge foran silhuetten, liksom to i en samtale eller to som lytter; det grønne båndet eller feltet under må være et svakt sitat av det grønne kjempe-eplet til Magritte.
Sekvens 2, bilde 5 er som en fargerik trakt, og det er et typisk perspektiv innover i et rom, og de duse fargene er rødt, oransje, grått, lysebrunt, og innerst i dette perspektivet; dens innerste vegg er mørk og firkantet, men over, eller bak, i enda noe skyggeaktig, anses en rund og mørk sirkel, den er ikke en hel sirkel; den er som en rund flekk som er litt utvisket, som om den er i ferd med å bli borte eller vil vokse mer.
Om ikke lytte mer, siden dette er som en trakt; rommet som en trakt og alle lydene ville komme som bestilt, men hva lytter rommet etter, er det lyder fra utsiden og har dette rommet eller rommene en utside, eller er det bare lyden fra innsiden det lytter etter, om så er, hva slags lyder er det, og hva slags lyder kan rommet/rommene være interessert å lytte etter; er det tingene som lytter eller, med Heidegger in mente; væren som lytter og hva lytter væren etter, den lytter etter tiden, ville Heidegger ha svart.
ekvens 2, bilde 9 er helt på kanten, til hva da, til å fatte det som det tildekker, undertittelen er «toving» og det er ikke tovingede insekter hun refererer til, som fluer eller øyenstikkere, men filting, men Lisbeth Norshus lager ikke banale nålefilting-figurer, som julenisser og kosedyr; sekvens 2, bilde 9 er blendende vakker, og på nytt dukker grønnfargen opp og i en bue, ikke bare grønn, den er også mørk, med flere sjatteringer over, og de duse fargene er flotte, og alt er svevende og ikke til å fatte, annet enn at det er ufattbart og samtidig ettertenksomt; for det er lenket opp med tenksomme variasjoner som jeg ikke aner hva kan være, men det ligger syltynne tråder og drar, og det vi vet om Magritte og hans maleri lirker opp døren til rommet som lytter.
Men overgangen eller ikke overgangen, men forlengelsen fra Magrittes underlige maleri, alle hans malerier er underlige, til Lisbeth Norshus’ prosjekt er også interessant, for Norshus er på et helt annet sted enn Magritte; Norshus er ikke surrealist, hun er modernist, så overgangen eller veien fra Magritte til hennes filt-prosjekt er lang, og flott.
Sekvens 2, bilde 8 har igjen både kvadratet og sirkelen, riktignok fordekt i en sky av rosa; det kan se ut som to armer rundt en runding, og det med graviditet blir plutselig litt tydelig, ikke veldig tydelig, eller at det er noen som ber, om ikke bare folder hendene foran en gravid mage, men hva det er som lytter her, aner jeg ikke, annet enn at det er et foster som lytter; eller at det er en vom-lytter; akkurat som Falstaff hos Shakespeare, og som ikke alltid fatter vommas alfabet, men som er vomstor og en skikkelig rabagast, og mange ganger en masekopp, og en fyllik, og som prøver å smiske seg inn på hoffet til Henrik den femte etter at prinsen ble den nye kongen ettersom Henrik IV dør og Falstaff var svirebror med prinsen før han blir konge, og Falstaff lytter ikke etter vomma når han begynner å smiske seg en vei til kongen og hoffet, for når prinsen har blitt konge så har han skiftet stil, fra å være svirebror til å bli en konge uten venner, men med et hoff fullt av spyttslikkere.
Sekvens 2, bilde 10, som i likhet med de andre er «toving», men da begynner arbeidet/bildet å nærme seg Mark Rothkos modernisme; alt er på én flate, men hos Norshus er det et lite felt helt nederst som er en lys bue; bildet eller arbeidet er helt dekt av en mørk flate, helt i kanten på bildet er det en grønn/blå stripe, som om det er et eple-sitat, og det som er en svakbue eller et lyst felt, i det venstre hjørnet, som om det er noe som stiger fram eller som trekker seg tilbake, men vi aner at det lyse feltet krummer seg, og at den blå/grønne streken eller stripen ikke er i dette hjørnet, som om det holder igjen sitt lys.
Sekvens 2, bilde 7 er også med en rund-form i midten av bildet, og mye rødt, men den grønne sirkelen er veldig tydelig, som et trykk, eller et stort tommelfingeravtrykk, her er det mye som skjer, og jeg vet ikke hva det er som skjer; sirkelen har to øyne, eller virker å ha det, og bare ved å glane så er det som jeg ser en fremmed; en alien med fasettøyne, og det ser ut som en grusom og forferdelig blindpassasjer, på et romskip på vei mot jorden, og hva er det den bringer med seg, det som den har lyttet til i ukjente rom, utenomjordiske rom, hvor alt er fremmed, som det grønne kjempe-eplet til Magritte, slik all kunst er fremmed og ukjent, siden det konstant dekker seg til og ber om å bli sett og ber om å bli etter-tenkt, uansett om det er riktig eller galt det som blir etter-tenkt, for det blir også opphevet ved å være så fremmed, slik filt-arbeidene til Lisbeth Norshus også er fremmede og ukjente, selv om vi vet litt om hvor hun henter sine tanker og metoder fra, for det er med stor kraft at hennes tradisjon forblir en tradisjon, uten at den ennå har stivnet til en død tradisjon; det er det underlige med modernismen, i mine øyne, at den stadig vekk holder seg som en frisk nyhet.
